Mandag..

*buz buz buz buz*

Vekkeklokken skimer i det fjerne, jeg vet at det er en ny uke som sakte men sikkert innhenter mitt legeme som ligger utslått på sofaen etter nok en hard helg. Det er faen meg helt jævlig. Sebastian ligger på den andre sofaen, hånden nede i buksen og åpen munn. Slakt. Det er ikke mange timene siden han hadde ramlet inn døra, veltet skostativet og tømte kveldens heller flytende inntak utover teppet. Han kom seg i alle fall inn døren. Det er ikke alltid. Som den gangen han hadde vært på et litt for hardt nachspiel og kolapset i heisen. Du kan tro fruen over gangen var impopnert av å finne et vrak liggende med buksen rundt anklene, halveis i gangen, halveis i heisen. Det tok en halvtime å roe henne ned. Det er det som er med Sebastian, han holder ikke fasaden. Veit ikke helt hvor lenge frua kan bestikkes med lufting av den gneldrene fittehunden og skifting av lyspærer. Tror hun begynner å fortså hvor landet ligger. Det kan bli farlig. Orker ikke den kampen nå. Ting begynner endelig å ordne seg. kontroll.